Et historisk øyeblikk
Den 5. mai 1970, på vestkyseten av India i kystbyen Nargol, nær Mumbai, fant en helt spesiell hendelse sted: åpningen av Sahasrara – kronchakraet i det limbiske området.
Betydningen av denne hendelsen kan ikke undervurderes. Alt som fulgte i Shri Matajis åndelige arv, fulgte denne hendelsen. I likhet med en viktig vitenskapelig oppdagelse eller et vakkert kunstverk har dette enestående gjennombruddet gitt gjenlyd gjennom årene og berørt alle som kommer i kontakt med hennes virke og visjon.
«Jeg søkte etter måter og metoder,» forklarte hun, «og arbeidet meg frem til svarene innvendig, gjennom min egen form for meditasjon – i den forstand at jeg utforsket alle mulige variasjoner og kombinasjoner. Når jeg møtte et menneske, så jeg hvilke problemer vedkommende hadde, og hvordan de kunne overkomme dem. Jeg forsøkte å studere personen på et indre plan.»
«Jeg var helt alene, og jeg følte meg svært vel. Det var ingen i nærheten som sa et ord. Så, i meditasjonen, kjente jeg at tiden var inne for at Sahasrara skulle åpnes. I det øyeblikket jeg ønsket at Sahasrara skulle åpne seg, la jeg merke til at Kundalini steg opp i meg som et teleskop; hun beveget seg oppover og åpnet det ene chakraet etter det andre. Fargen var som smeltet, rødglødende jern.
Så så jeg Kundalini mens hun fortsatte å stige og skapte lyder ved hvert chakra. Kundalini steg opp og kom ut gjennom Brahmarandra.»
Brahmarandra er området ved fontanellen på toppen av hodet. Opplevelsen Shri Mataji beskrev, var selvrealisering – den blomstringen av kunnskap og bevissthet som så mange lengter etter. Hun snakket om en skjebne som så mange søker, med en belønning som vanligvis forbindes med mange års dedikasjon og innsats.
Shri Mataji visste at denne opplevelsen av selvrealisering – denne dype kunnskapen – måtte deles med verden.
«Det var da jeg innså at det ikke var noe i veien for å begynne arbeidet. Uklarhet og kaos var over. Tiden var endelig inne. Det var ingenting å frykte. Dette måtte til syvende og sist gjøres. Jeg var kommet til denne verden kun for dette formålet: å vekke den kollektive bevisstheten hos menneskeheten.
Jeg tenkte at så lenge folk ikke oppnår selvrealisering eller forstår sitt eget Selv, ville denne oppgaven være umulig. Alt annet en måtte ha forsøkt å gjøre i denne verden, ville vært helt nytteløst.»
Shri Mataji beskrev hvordan hennes åndelige arbeidet begynte: «Jeg prøvde det først ut på en eldre kvinne som kjente meg godt. Da hun oppnådde realisering, var jeg tilfreds. Jeg følte at mange andre også kunne oppnå selvrealisering. Det var lett å gi realisasjon til én person. Det var svært enkelt å gjøre én person bevisst, men for å gjennomføre dette på kollektivt nivå – blant massene – var mer arbeid nødvending.
Alle måtte kunne dra nytte av en felles realisering, men slike prosesser hadde aldri tidligere blitt utført på et kollektivt nivå. Jeg hadde oppnådd alt dette gjennom meditasjon.»
Arbeidet hennes fortsatte i det stille i mange år, på grasrotnivå. «Ingen visste om kreftene jeg hadde. Ingen kjente meg, og ingen hadde noen anelse om hvem jeg var.» De færreste var ikke klar for det hun formidlet. Budskapet hennes – som var både revolusjonerende og dristig – utgjorde også en grunnleggende utfordring for hvordan folk flest forsto seg selv.
«Da Kundalini ble vekket i denne kvinnen,» mintes Shri Mataji, «kjente jeg at en subtil kraft hadde blitt vekket i henne. Deretter fikk tolv til sin realisasjon. De ble forbløffet idet øynene deres begynte å stråle. De begynte å forstå og se alt klart ved hjelp av en forsterket følsomhet som hadde våknet i dem – en kraft som gjorde at de kunne fornemme alt.»
Gjennom selvrealisering ble menneskene sitt sanne Selv. De innså det de ikke hadde visst tidligere. De begynte å se seg selv i hverandre. Og med dette begynte den sanne integreringen.
«Jeg innså én ting med sikkerhet: at disse tolv menneskene var tolv ulike vesner, og at de – ved at jeg satt sammen med dem – måtte få vite hvordan lyset fra ånden skulle integreres,» sa hun. «Det er som når vi trer blomster inn på en snor for å lage en krans, ved hjelp av en nål... Da de mottok sin selvrealisasjon, la jeg merke til hvordan alt i dem – i hver enkelt av dem – ble integrert til én sammenhengende tråd, én etter én.»